Ørkenlandet

Et land som fra en svunnen tid

har ligget nakent, øde.
En ørken uten noe liv,
kun gjestet av de døde.
I dette golde ørkenland
kan intet vokse, gro
Intet som vil leve,
kan i dette landet bo.

Tider gikk - år etter år
og alt var sand og tørke.
Om solen skinte varm og klar,
var landet i evig mørke.
En stormvind blåser opp sanden
den bærer et lite frø.
Men hvor det enn vil lande
vil det vel bare dø?

Det lille frøet lander
blant støv og stein og sand.
Hvordan skal det gå med det
helt uten jord og vann?
Men Gud som kjenner alle ting
lar en kilde springe frem
slik at det lille frøet
får næringen fra den.

Det vokser stille, rolig
og faste røtter får.
Det overflaten bryter
og opp i solen når.
Ved kilden finnes næring
og livet vokser frem
Aldri mer vil ørkenen
være kun dødes hjem.

Den planten som Gud nærer
vokser uavbrutt.
Den ørkensand fortærer
og sprer seg jevnt og trutt.
Når tiden går, den sprer seg
utover i ørkenland.
Så sand og støv må vike
for gress og trær og vann.